Verden

Verden.
Så ufattelig stor og omfattende at man umulig kan forstå den.
Fortid og nåtid og framtid.
Så mange mennesker, historier.
Ufattelig mange!
Likevel ligger den her foran mine ben;
som en rød løper!
Klar til å gåes på.
Som en idyllisk sandstrand; hvor hvert et lille sandkorn er unikt og skriker
- berør meg!
Og innimellom sandkornene; fine, runde stener.
Fliser, spisser og glasskår gjemmer seg i den myke sanden.
Eller små skatter.
Verden er et eple;
Rødt, saftig eple rett for øynene mine.
Ja, bare strekk ut hånden din og grip om eplet,
Ta en bit...
Kun én, bitteliten bit er nok.
Et nærvær. Verden er her. Vi er i verden. Vi er verden.
Ikke jeg, ikke du, men vi.
Fortiden er her, alt vi omgir oss med har den formet.
Nåtiden, ja det er jo akkurat nå. Den er alt vi med sikkerhet har.
Framtiden, den ligger der, urørte sandkorn, som vi er med på å forme med våre fotspor, med vår berøring.
Verden er liten og stor. Et mirakel i et ufattelig stort verdensrom.

Dikt som beskriver en tid i ditt liv...

Dikt! Det finnes dikt som beskriver alle slags mulige tider av livet. Inger Hagerup har mange fine dikt. Kjenner du deg igjen i dette?

Avskjed
Han sa: Du glemmer meg nok sikkert fort.
Til høsten kjære - bare vent og se.
En måned etter at jeg har reist bort,
så vil du ikke tenke mer på dét.

Men jeg skal huske denne skjønne våren
og at du var så vakker og så god.
Så kjære - om en uke, nei i morgen
vil dette lille hjertesåret gro!

Hun satt og tegnet streker på et bord
og tenkte: Ord og ord og bare ord!
Så glatt og dyktig han er. Så flink.
Til mannen sa hun bare: Få en drink!

Men han, som hadde ventet gråt og bønner
og scener, følte seg forunderlig snytt.
Og halvt i sinne sa han: Ja, jeg skjønner,
for deg er dette ikke noe nytt.

Hun smilte blekt og svarte: Kjære venn,
for deg, for meg - å, la oss ikke trette.
Jeg vet jo at du har rett. Men nettopp dette,
at jeg skal glemme deg så snart igjen,

det er dessverre ikke noen trøst.
Mitt hjerte blomstret slik for deg i våres.
Og at det skal stå bart og tomt mot høst
og ikke lenger banke eller såres

ved noe som er deg - din munn, din stemme,
ja selve mangelen på hjertesår,
og at jeg sikkert kommer til å glemme,
dét er den sorgen jeg drikker for.

Grinete sutreunge.

For en patetisk, grinete sutreunge jeg har vært. Vært litt nedpå i det siste. Alle reiser vekk, og jeg takker nei til journalistikk i Bergen for å jobbe og reise ett år. Reising = ja, men akkurat nå: jobbing= huff. Har vært litt utslitt, mangel på søvn, + sure kunder som bestiller "french baked potato" og vil ha igjen pengene når de oppdager at de fikk baked potato, ikke french fries!

Har vært helt uinspirert. Ikke lest ut en bok på lenge. Ikke spilt noe særlig piano, gitar eller fløyte.

MEN nå er det nok! Tid for positive tanker. Tid for å legge framtidsplaner. Herregud, hva syter jeg over?! Det finnes så mye lidelse der ute, så syter jeg over dette! Jeg bare må finne ut av ting, legge planer. Så har jeg et mål med alt jeg gjør. Livet må ha en mening.

Tittel: På kanten av stupet, stormen kommer, eller noe sånt

Det var en sånn sommerkveld da det faktisk småregnet litt uten at det gjorde noe. Et sånt småregn som ikke gjorde noe annet enn lokke frem gåsehud på de bare armene mine og få håret mitt til å flørte med krøllene. Et sånt vær som bare gav meg frysninger av en slags rar følelse der jeg gikk hjemover fra jobb.

Under denne mektige himmelen, blant de fuktige grønne bladene, følte jeg at jeg sto på kanten av et stup – jeg sto ved enden av verden! Jeg sto på kanten av et stup og forberedte meg til å hoppe ut i det, med en kriblende følelse av glede, forventning, frykt, alt mulig og ingenting på engang. Ikke et slikt stup som representerer enden på livet, nei for all del, jeg er ingen selvmordskandidat. Jeg sto på kanten av stupet, klar til å hoppe ut i livet. Livet lå der foran meg, under meg, og jeg var klar. Slik som på bildet av Joachim. Bildet av ham idet han slenger seg ut fra Macau Tower, verdens høyeste strikkhopp. Jeg var klar til å leve livet. Jeg sto med verden foran mine ben. Himmelen var både blå og hvit og grå, himmelen denne sommerkvelden kriblet over av sol, regn og storm, og jeg kriblet over av glede, frykt og forventning. Forberedelse til stormen. Klar til å hoppe uti det. Det var et sånt vær. Det var en sånn sommerkveld. Stormen kommer.

Alt flyter

"Alt flyter", ifølge Heraklit.

Et øyeblikks tanker, erfaringer, følelser og minner. Som klesskapet mitt fylles mitt indre med minner; stadig kommer nye til, stadig forkastes gamle klær (noe jeg burde gjøre oftere). Noen klær blir glemt for en stund for så å bli funnet frem på nytt, gjenoppdaget til å brukes på nye måter. Noen klær forblir glemt, underst, bakerst i skapet. Eller i en eller annen Fretex butikk. Blir minner glemt for alltid? Finnes de glemte minnene likevel bevart; ubevisst, et sted inne i mitt sinns bibliotek - for å plutselig å bli nyoppdaget og tørket støv av?

Men da igjen; når jeg dør, vil dette biblioteket av minner gå opp i røyk, i en storbrann hvor dødens flammer spiser opp et livs drømmer, minner og erfaringer. Og kun aske forblir minnet om et helt liv?

Det mennesker frykter mer enn døden selv er glemsel.

Derfor liker jeg quoten av Shakespeare som jeg har på toppen av bloggen min. Å gi av oss selv, det er det som forblir etter oss.

Anger er en dum ting. Handling er som på ungdomsskolen, når vi ble tvunget til å føre inn stiler med penn. Bare uten kladd først - handlingen får man ikke kladde! Nei, den føres rett inn med penn i livets bok, uforanderlig, endelig.

Det som er gjort er allerede ført inn i Livets bok, men det som vil gjøres er enda ikke skrevet.

Hva vil jeg med livet mitt? og andre klisjéer

Hva vil jeg med livet mitt? Et aktuelt spørsmål ettersom jeg nå har søkt på universitet, selv om planen er friår og reise.

Jeg vil reise.
Jeg vil oppleve!
Jeg vil drømme.
Jeg vil erfare.
Jeg vil elske.

Mest av alt vil jeg utgjøre den lille forskjellen jeg kan på jorden. Sette mine egne, unike fotspor et sted på stien. På månen forsvinner aldri fotsporene; på jorden forsvinner de kanskje for det blotte øyet - men de er alle med på å skape verdensbildet, bestemme utviklingen. Det er viktig å bety noe for medmennesker. Det finnes så mye vondt i verden, så mye kulde, egoisme, materialisme og urettferdighet. Samtidig, så underlig det enn måtte virke, finnes det mye godt.

Tror du at du er for liten og ubetydelig til å utgjøre en forskjell i det store bildet? Alt utgjør en forskjell, enten den ene eller den andre veien (det er opp til deg)! Hjelper jeg bare ett eneste mennesket, kan dette bety all verdens forskjell for dette éne, spesielle mennesket.
Finnes det noe vakrere enn det?

Hvordan jeg skal hjelpe, hvilken forskjell jeg skal utgjøre, er enda noe som gjenstår å bli skrevet i livets bok. Som journalist, forfatter, lege, menneskerettsforkjemper, sivilingeniør, veterinær? Muligens. Som menneske? Ja.

Kanskje bosskvinne? Det er da en ekstremt viktig jobb.

Jeg må bare unngå å bli innhentet av grådighet og sedvanen. Glemme livets goder, henge meg opp i hverdagen og glemme å undre meg! Det er farlig.

Reise. Pakke en ryggsekk, ta med gitaren og forlate alle andre eiendeler, sette kurs mot verden.

Dead and Gone

I turn my head to the east… I don’t see nobody by my side

I turn my head to the west… still nobody in sight

So I turn my head to the north, swallow that pill that they call pride

The old me is dead and gone, the new me will be alright.

Dette er fra TI ft. Justin Timberlake's "Dead and Gone". Men det er ikke fra sangen deres jeg har det fra, men fra facebook profilen til en venn fra mitt utvekslingsår i Iowa.

Nå er hun død. Dead and gone. Hun døde i en bilulykke, på en vei som jeg selv har kjørt på mange ganger, fordi hun ikke hadde på seg bilbelte.

Den lille rappkjefta jenta som alltid var så full av liv og så rett frem! Hun som ikke var så god i volleyball, men som likevel aldri gav opp. Hun som aldri brydde seg om hva andre syntes om henne: "love me, hate me, say whatcha want about me".

Denne jenta var så tøff og ung. At noe slikt skulle skje er så utrolig. Så altfor urettferdig. Alt dette livet, det lure smilet: alt dette ble borte i brøkdeler av et sekund! Det bringer døden så mye nærmere.

Drømmer

Jeg har mange drømmer
Min største drøm er å følge dem.

Øyeblikkets jeg

Et menneske
Er det noe fast,
Uforanderlig
Inni meg?
En sjel,
Et jeg som alltid forlir slik?

Er jeg ikke
- som alt!
i stadig forandring:
nye tanker,
nye erfaringer

Er jeg den
Samme som jeg
Alltid
Har vært?

Eller er jeg en
annen
en fremmed
for mine egne fortids barneøyne

Jeg kjenner ikke fremtidens meg
er vi likevel den samme personen?

Man undres på om sjelen dør med kroppen.
Men jeg undres på om øyeblikkets jeg dør.
For å bli erstattet av morgendagens jeg.

Tanker er der et øyeblikk: de må fanges før de forsvinner, flyr flyktige med vinden.

Sofie: tut tut toget. Stoltenberg: svisj svisj flyet!

KOLLEKTIV TRANSPORT

Særlig i disse krisetider burde regjeringen i Norge satse på toglinjer. Nettopp noe som skaper hundrevis av arbeidsplasser, samtidig som det er en investering i infrastruktur og i fremtiden. Det er grønn og rask transport som vil binde landet sammen. Og for å bryte opp nordmenns fordommer: det er faktisk like dyrt å legge toglinjer på de flate slettene i Tyskland som det er å bygge jernbane gjennom fjellene i Norge! Man må nemlig grave ganske dypt for å få feste i den løse grunnen.

Mens regjeringen ser ut til å kaste rundt seg med penger til den ene krisepakken etter den andre, også til flyselskaper i ett land hvor fly er et av få fristende fremkomstmidler, har ingen tenkt tanken. Jeg lurer på hvorfor ikke? Vi må for all del spare på ojlefondet, men en investering i kollektiv transport som garantert vil være mye brukt, er ikke å se helt bort ifra.

Miljø er selvsagt noe alle er engasjert i. Vi må gjøre noe - ja! hører vi stadig vekk. Kanskje litt for ofte til at det i det hele tatt gir inntrykk lengre. Men fly og bil - ja de er miljøverstinger. At nordmenn reiser mye er et faktum. Og da gjerne med fly: i et så kronglete, ubeleilig terreng som vi har!

Hvor er Norge, vi som liker å se på oss selv som et land som bryr oss om miljøet, som tar vare på den flotte naturen? USA er selvsagt miljøverstingen. Som kjører allsteds og ikke satser på kollektivt. Kritisere kan vi gjerne - men jeg ser lite handling i hjemlandet også. Hvem er vi til å snakke?

Et ekspresstog fra Ålesund til Oslo virker enda som en fjern fremtidsdrøm, som for oss nå på vinteren å drømme om 20 grader og badetemperaturer! Men når en stakkars sunnmøring en gang i 2020 skal velge fremkomstmiddel: velger han en 10 timer lang busstur, en flytur med høy sjanse for forsinkelse og tåke på Vigra flyplass, eller velger han en tre timer lang, miljøvennlig togreise?


Seriøst; satt og skulle gjøre religion. Endte opp med å skrive en artikkel om tog! Fritids? Eller engasjert?

Eksistensens rus!

Jeg er plutselig fylt til randen av slik en sterk følelse; en følelse av å være til! Da jeg gikk hjemover var det i det ene øyeblikket som om jeg ville gråte, det neste som om jeg ville le. Jeg ville hoppe - jeg ville løpe nedover den siste bakken. Smilets trengende nærvær! Vindens kjølige, friske berøring, som myke fingre som strøk meg i håret. Livsglede - jeg er til! Jeg er full av følelser!

Full av glede, av sorg, av håp, av drømmer, av frykt, av uvisshet, av visshet, av styrke, av svakhet, av forelskelse. Forelskelse i livet selv. Jeg er forelsket i å elske!

Følelsen av å ha et travelt liv; følelsen av å elske det, samtidig hate det.

Følelsen av å ikke vite hva fremtiden bringer. Se lyst på den. Være bekymret for den, samtidig forventningsfull, utålmodig.

Følelsen av å være betatt. Av å være forvirret. Forvirrende følelser, men fremdeles, de er følelser!

JEG ER!

Livserfaringer.

Verden er merkelig. Jeg er merkelig. Og jeg vil være merkelig. Heller det, enn å være en robot programmert til å følge strømmen, til å formes etter samfunnet.

Av og til må man leve i nuet. Kjenne på følelsene, bli "high" på eksistensens rus.

Engelsktime

Min første blogg! Jippi!

Så, va på yrkesmesse i går. Drømmen e no å bli journalist. Ta et friår, jobbe i avis + annen jobb frem til jul, reise til Afrika, dra på interrail, SÅ: studere journalism på City i London!

E vil søke drømmene mine. E ung og naiv, og har fått d for me at e kan klare d e vil, bare e går inn for d. Man må nesten bare tro. Drømmen e å reise, møte nye menneske, skrive, endre verden - verdensherredømme! Hehe, ta vekk den siste men ellers stemme d nok rimelig greit. Har vært et år i USA, i Iowa. Standard at e tar me d når e introdusera me; men d e en viktig del av livet me som har forma me mye. Så etter det året ble Ålesund litt lite, og e klar for å dra ut igjen.

Snakka i 30 min med Across the Pond i går. Om studie i London. Fikk tips om å skrive blogg! Ikke akkurat tips, mer befaling: GO straight home, start writing a blog! Do write a blog!

På sterk britisk aksang.

So here I am. Litt i tvil om e burde skrive på bokmål, engelsk eller dialekt men akkurat i nuet blir d ålesunder.

Engelsktimen ferdig. RIIIING!