Verden

Verden.
Så ufattelig stor og omfattende at man umulig kan forstå den.
Fortid og nåtid og framtid.
Så mange mennesker, historier.
Ufattelig mange!
Likevel ligger den her foran mine ben;
som en rød løper!
Klar til å gåes på.
Som en idyllisk sandstrand; hvor hvert et lille sandkorn er unikt og skriker
- berør meg!
Og innimellom sandkornene; fine, runde stener.
Fliser, spisser og glasskår gjemmer seg i den myke sanden.
Eller små skatter.
Verden er et eple;
Rødt, saftig eple rett for øynene mine.
Ja, bare strekk ut hånden din og grip om eplet,
Ta en bit...
Kun én, bitteliten bit er nok.
Et nærvær. Verden er her. Vi er i verden. Vi er verden.
Ikke jeg, ikke du, men vi.
Fortiden er her, alt vi omgir oss med har den formet.
Nåtiden, ja det er jo akkurat nå. Den er alt vi med sikkerhet har.
Framtiden, den ligger der, urørte sandkorn, som vi er med på å forme med våre fotspor, med vår berøring.
Verden er liten og stor. Et mirakel i et ufattelig stort verdensrom.

Dikt som beskriver en tid i ditt liv...

Dikt! Det finnes dikt som beskriver alle slags mulige tider av livet. Inger Hagerup har mange fine dikt. Kjenner du deg igjen i dette?

Avskjed
Han sa: Du glemmer meg nok sikkert fort.
Til høsten kjære - bare vent og se.
En måned etter at jeg har reist bort,
så vil du ikke tenke mer på dét.

Men jeg skal huske denne skjønne våren
og at du var så vakker og så god.
Så kjære - om en uke, nei i morgen
vil dette lille hjertesåret gro!

Hun satt og tegnet streker på et bord
og tenkte: Ord og ord og bare ord!
Så glatt og dyktig han er. Så flink.
Til mannen sa hun bare: Få en drink!

Men han, som hadde ventet gråt og bønner
og scener, følte seg forunderlig snytt.
Og halvt i sinne sa han: Ja, jeg skjønner,
for deg er dette ikke noe nytt.

Hun smilte blekt og svarte: Kjære venn,
for deg, for meg - å, la oss ikke trette.
Jeg vet jo at du har rett. Men nettopp dette,
at jeg skal glemme deg så snart igjen,

det er dessverre ikke noen trøst.
Mitt hjerte blomstret slik for deg i våres.
Og at det skal stå bart og tomt mot høst
og ikke lenger banke eller såres

ved noe som er deg - din munn, din stemme,
ja selve mangelen på hjertesår,
og at jeg sikkert kommer til å glemme,
dét er den sorgen jeg drikker for.