Tittel: På kanten av stupet, stormen kommer, eller noe sånt

Det var en sånn sommerkveld da det faktisk småregnet litt uten at det gjorde noe. Et sånt småregn som ikke gjorde noe annet enn lokke frem gåsehud på de bare armene mine og få håret mitt til å flørte med krøllene. Et sånt vær som bare gav meg frysninger av en slags rar følelse der jeg gikk hjemover fra jobb.

Under denne mektige himmelen, blant de fuktige grønne bladene, følte jeg at jeg sto på kanten av et stup – jeg sto ved enden av verden! Jeg sto på kanten av et stup og forberedte meg til å hoppe ut i det, med en kriblende følelse av glede, forventning, frykt, alt mulig og ingenting på engang. Ikke et slikt stup som representerer enden på livet, nei for all del, jeg er ingen selvmordskandidat. Jeg sto på kanten av stupet, klar til å hoppe ut i livet. Livet lå der foran meg, under meg, og jeg var klar. Slik som på bildet av Joachim. Bildet av ham idet han slenger seg ut fra Macau Tower, verdens høyeste strikkhopp. Jeg var klar til å leve livet. Jeg sto med verden foran mine ben. Himmelen var både blå og hvit og grå, himmelen denne sommerkvelden kriblet over av sol, regn og storm, og jeg kriblet over av glede, frykt og forventning. Forberedelse til stormen. Klar til å hoppe uti det. Det var et sånt vær. Det var en sånn sommerkveld. Stormen kommer.