Verden

Verden.
Så ufattelig stor og omfattende at man umulig kan forstå den.
Fortid og nåtid og framtid.
Så mange mennesker, historier.
Ufattelig mange!
Likevel ligger den her foran mine ben;
som en rød løper!
Klar til å gåes på.
Som en idyllisk sandstrand; hvor hvert et lille sandkorn er unikt og skriker
- berør meg!
Og innimellom sandkornene; fine, runde stener.
Fliser, spisser og glasskår gjemmer seg i den myke sanden.
Eller små skatter.
Verden er et eple;
Rødt, saftig eple rett for øynene mine.
Ja, bare strekk ut hånden din og grip om eplet,
Ta en bit...
Kun én, bitteliten bit er nok.
Et nærvær. Verden er her. Vi er i verden. Vi er verden.
Ikke jeg, ikke du, men vi.
Fortiden er her, alt vi omgir oss med har den formet.
Nåtiden, ja det er jo akkurat nå. Den er alt vi med sikkerhet har.
Framtiden, den ligger der, urørte sandkorn, som vi er med på å forme med våre fotspor, med vår berøring.
Verden er liten og stor. Et mirakel i et ufattelig stort verdensrom.

Dikt som beskriver en tid i ditt liv...

Dikt! Det finnes dikt som beskriver alle slags mulige tider av livet. Inger Hagerup har mange fine dikt. Kjenner du deg igjen i dette?

Avskjed
Han sa: Du glemmer meg nok sikkert fort.
Til høsten kjære - bare vent og se.
En måned etter at jeg har reist bort,
så vil du ikke tenke mer på dét.

Men jeg skal huske denne skjønne våren
og at du var så vakker og så god.
Så kjære - om en uke, nei i morgen
vil dette lille hjertesåret gro!

Hun satt og tegnet streker på et bord
og tenkte: Ord og ord og bare ord!
Så glatt og dyktig han er. Så flink.
Til mannen sa hun bare: Få en drink!

Men han, som hadde ventet gråt og bønner
og scener, følte seg forunderlig snytt.
Og halvt i sinne sa han: Ja, jeg skjønner,
for deg er dette ikke noe nytt.

Hun smilte blekt og svarte: Kjære venn,
for deg, for meg - å, la oss ikke trette.
Jeg vet jo at du har rett. Men nettopp dette,
at jeg skal glemme deg så snart igjen,

det er dessverre ikke noen trøst.
Mitt hjerte blomstret slik for deg i våres.
Og at det skal stå bart og tomt mot høst
og ikke lenger banke eller såres

ved noe som er deg - din munn, din stemme,
ja selve mangelen på hjertesår,
og at jeg sikkert kommer til å glemme,
dét er den sorgen jeg drikker for.

Grinete sutreunge.

For en patetisk, grinete sutreunge jeg har vært. Vært litt nedpå i det siste. Alle reiser vekk, og jeg takker nei til journalistikk i Bergen for å jobbe og reise ett år. Reising = ja, men akkurat nå: jobbing= huff. Har vært litt utslitt, mangel på søvn, + sure kunder som bestiller "french baked potato" og vil ha igjen pengene når de oppdager at de fikk baked potato, ikke french fries!

Har vært helt uinspirert. Ikke lest ut en bok på lenge. Ikke spilt noe særlig piano, gitar eller fløyte.

MEN nå er det nok! Tid for positive tanker. Tid for å legge framtidsplaner. Herregud, hva syter jeg over?! Det finnes så mye lidelse der ute, så syter jeg over dette! Jeg bare må finne ut av ting, legge planer. Så har jeg et mål med alt jeg gjør. Livet må ha en mening.

Tittel: På kanten av stupet, stormen kommer, eller noe sånt

Det var en sånn sommerkveld da det faktisk småregnet litt uten at det gjorde noe. Et sånt småregn som ikke gjorde noe annet enn lokke frem gåsehud på de bare armene mine og få håret mitt til å flørte med krøllene. Et sånt vær som bare gav meg frysninger av en slags rar følelse der jeg gikk hjemover fra jobb.

Under denne mektige himmelen, blant de fuktige grønne bladene, følte jeg at jeg sto på kanten av et stup – jeg sto ved enden av verden! Jeg sto på kanten av et stup og forberedte meg til å hoppe ut i det, med en kriblende følelse av glede, forventning, frykt, alt mulig og ingenting på engang. Ikke et slikt stup som representerer enden på livet, nei for all del, jeg er ingen selvmordskandidat. Jeg sto på kanten av stupet, klar til å hoppe ut i livet. Livet lå der foran meg, under meg, og jeg var klar. Slik som på bildet av Joachim. Bildet av ham idet han slenger seg ut fra Macau Tower, verdens høyeste strikkhopp. Jeg var klar til å leve livet. Jeg sto med verden foran mine ben. Himmelen var både blå og hvit og grå, himmelen denne sommerkvelden kriblet over av sol, regn og storm, og jeg kriblet over av glede, frykt og forventning. Forberedelse til stormen. Klar til å hoppe uti det. Det var et sånt vær. Det var en sånn sommerkveld. Stormen kommer.

Alt flyter

"Alt flyter", ifølge Heraklit.

Et øyeblikks tanker, erfaringer, følelser og minner. Som klesskapet mitt fylles mitt indre med minner; stadig kommer nye til, stadig forkastes gamle klær (noe jeg burde gjøre oftere). Noen klær blir glemt for en stund for så å bli funnet frem på nytt, gjenoppdaget til å brukes på nye måter. Noen klær forblir glemt, underst, bakerst i skapet. Eller i en eller annen Fretex butikk. Blir minner glemt for alltid? Finnes de glemte minnene likevel bevart; ubevisst, et sted inne i mitt sinns bibliotek - for å plutselig å bli nyoppdaget og tørket støv av?

Men da igjen; når jeg dør, vil dette biblioteket av minner gå opp i røyk, i en storbrann hvor dødens flammer spiser opp et livs drømmer, minner og erfaringer. Og kun aske forblir minnet om et helt liv?

Det mennesker frykter mer enn døden selv er glemsel.

Derfor liker jeg quoten av Shakespeare som jeg har på toppen av bloggen min. Å gi av oss selv, det er det som forblir etter oss.

Anger er en dum ting. Handling er som på ungdomsskolen, når vi ble tvunget til å føre inn stiler med penn. Bare uten kladd først - handlingen får man ikke kladde! Nei, den føres rett inn med penn i livets bok, uforanderlig, endelig.

Det som er gjort er allerede ført inn i Livets bok, men det som vil gjøres er enda ikke skrevet.

Hva vil jeg med livet mitt? og andre klisjéer

Hva vil jeg med livet mitt? Et aktuelt spørsmål ettersom jeg nå har søkt på universitet, selv om planen er friår og reise.

Jeg vil reise.
Jeg vil oppleve!
Jeg vil drømme.
Jeg vil erfare.
Jeg vil elske.

Mest av alt vil jeg utgjøre den lille forskjellen jeg kan på jorden. Sette mine egne, unike fotspor et sted på stien. På månen forsvinner aldri fotsporene; på jorden forsvinner de kanskje for det blotte øyet - men de er alle med på å skape verdensbildet, bestemme utviklingen. Det er viktig å bety noe for medmennesker. Det finnes så mye vondt i verden, så mye kulde, egoisme, materialisme og urettferdighet. Samtidig, så underlig det enn måtte virke, finnes det mye godt.

Tror du at du er for liten og ubetydelig til å utgjøre en forskjell i det store bildet? Alt utgjør en forskjell, enten den ene eller den andre veien (det er opp til deg)! Hjelper jeg bare ett eneste mennesket, kan dette bety all verdens forskjell for dette éne, spesielle mennesket.
Finnes det noe vakrere enn det?

Hvordan jeg skal hjelpe, hvilken forskjell jeg skal utgjøre, er enda noe som gjenstår å bli skrevet i livets bok. Som journalist, forfatter, lege, menneskerettsforkjemper, sivilingeniør, veterinær? Muligens. Som menneske? Ja.

Kanskje bosskvinne? Det er da en ekstremt viktig jobb.

Jeg må bare unngå å bli innhentet av grådighet og sedvanen. Glemme livets goder, henge meg opp i hverdagen og glemme å undre meg! Det er farlig.

Reise. Pakke en ryggsekk, ta med gitaren og forlate alle andre eiendeler, sette kurs mot verden.

Dead and Gone

I turn my head to the east… I don’t see nobody by my side

I turn my head to the west… still nobody in sight

So I turn my head to the north, swallow that pill that they call pride

The old me is dead and gone, the new me will be alright.

Dette er fra TI ft. Justin Timberlake's "Dead and Gone". Men det er ikke fra sangen deres jeg har det fra, men fra facebook profilen til en venn fra mitt utvekslingsår i Iowa.

Nå er hun død. Dead and gone. Hun døde i en bilulykke, på en vei som jeg selv har kjørt på mange ganger, fordi hun ikke hadde på seg bilbelte.

Den lille rappkjefta jenta som alltid var så full av liv og så rett frem! Hun som ikke var så god i volleyball, men som likevel aldri gav opp. Hun som aldri brydde seg om hva andre syntes om henne: "love me, hate me, say whatcha want about me".

Denne jenta var så tøff og ung. At noe slikt skulle skje er så utrolig. Så altfor urettferdig. Alt dette livet, det lure smilet: alt dette ble borte i brøkdeler av et sekund! Det bringer døden så mye nærmere.