Jeg er plutselig fylt til randen av slik en sterk følelse; en følelse av å være til! Da jeg gikk hjemover var det i det ene øyeblikket som om jeg ville gråte, det neste som om jeg ville le. Jeg ville hoppe - jeg ville løpe nedover den siste bakken. Smilets trengende nærvær! Vindens kjølige, friske berøring, som myke fingre som strøk meg i håret. Livsglede - jeg er til! Jeg er full av følelser!
Full av glede, av sorg, av håp, av drømmer, av frykt, av uvisshet, av visshet, av styrke, av svakhet, av forelskelse. Forelskelse i livet selv. Jeg er forelsket i å elske!
Følelsen av å ha et travelt liv; følelsen av å elske det, samtidig hate det.
Følelsen av å ikke vite hva fremtiden bringer. Se lyst på den. Være bekymret for den, samtidig forventningsfull, utålmodig.
Følelsen av å være betatt. Av å være forvirret. Forvirrende følelser, men fremdeles, de er følelser!
JEG ER!
Livserfaringer.
Verden er merkelig. Jeg er merkelig. Og jeg vil være merkelig. Heller det, enn å være en robot programmert til å følge strømmen, til å formes etter samfunnet.
Av og til må man leve i nuet. Kjenne på følelsene, bli "high" på eksistensens rus.
Hihi, du e så dyp Sofie! <3
ReplyDeleteI admire you! :D